Når noen med demens sier nei eller blir frustrert over en aktivitet

Du gjør alt klart, tilbyr et spill eller en tur, og hører «Nei». Eller aktiviteten starter bra, og slutter med et nettbrett skjøvet bort og et skarpt ord. Det er nedslående, og det er svært vanlig. Avvisning og frustrasjon er vanligvis et budskap, ikke sta vilje. Å finne ut hva budskapet er, viser ofte hva du bør prøve neste gang.

Hvorfor sier noen med demens nei til aktiviteter?

Vanligvis er det en grunn, selv om personen ikke kan sette den i ord. Alzheimer’s Association påpeker at motstand kan bety at personen ikke kan utføre oppgaven, eller er redd for å prøve. Vanlige årsaker inkluderer:

• Det føles for vanskelig. Aktiviteten krever nå ferdigheter som demens har gjort vanskelige, og det er flaut å mislykkes foran noen.
• Det føles barnslig. Voksne legger merke til tegneserieaktige bilder, sangstemmer og aktiviteter som ser ut som de er laget for barn.
• Trøtthet. Mange har mindre energi senere på dagen. Se rolige aktiviteter sent på ettermiddagen.
• Fysisk ubehag. National Institute on Aging (NIA) lister opp smerte, mangel på søvn, problemer med å se eller høre, forstoppelse, sult, tørst og bivirkninger av nye medisiner som mulige årsaker til nød.
• For mye som skjer. En høy TV, flere samtaler eller et fullt rom kan være overveldende.
• Å føle seg presset. NIA nevner det å bli presset til å gjøre noe som Alzheimers sykdom har gjort svært vanskelig, eller til å huske hendelser eller folk, som en årsak til agitasjon.
• Lavt humør. Å miste interessen for ting kan være et tegn på depresjon, noe som er verdt å ta opp med lege.
• De vil rett og slett ikke. Voksne har lov til å si nei.

Hva bør jeg prøve når de sier nei?

Aksepter neiet rolig, og endre så noe: tidspunktet, aktiviteten, vanskelighetsgraden eller måten du spør på.

1. La det være for nå. «Det er greit. Kanskje senere.» Gå deretter videre til noe annet uten å sukke.
2. Prøv igjen senere. Alzheimer’s Association foreslår å prøve igjen senere, eller på et annet tidspunkt på dagen.
3. Gjør det mindre. Ett par i stedet for et helt spill. Ett håndkle i stedet for hele vaskekurven. Færre bilder, færre valg, bilder som forblir synlige.
4. Tilby to alternativer. «Vil du se på fuglebildene, eller høre litt musikk?» Et valg gir tilbake en følelse av kontroll.
5. Be om hjelp i stedet for en prestasjon. «Kan du hjelpe meg å sortere disse?» eller «Kan du si meg hvilken farge som ser best ut?» Å bli trengt føles svært annerledes enn å bli testet.
6. Start det selv. Begynn aktiviteten ved siden av dem uten å spørre. Mange blir med når noe allerede skjer, og hvis de ikke gjør det, har dere likevel brukt tid sammen.
7. Gå over til noe fysisk eller beroligende. En kort tur, musikk, en matbit, å brette klær, eller en felles Rolig pust-pause. NIA foreslår å lede oppmerksomheten over til musikk, en bok eller en tur.
8. La dem gjøre det på sin måte. Hvis de vil spille annerledes enn reglene sier, la det være. Alzheimer’s Association råder til å være fleksibel.

Hva bør jeg si når de blir frustrerte?

Senk tempoet, senk stemmen, og berolig. Alzheimer’s Associations veiledning om agitasjon foreslår å trekke seg tilbake og spørre om lov, bruke rolige, positive utsagn, og tilby et valg mellom to alternativer. Fraser i den ånden:

• «Beklager, denne er irriterende. La oss stoppe.»
• «Du klarer deg fint. Jeg er rett her.»
• «Har du tid til å hjelpe meg med noe annet?»
• «Skal vi ta en kopp te i stedet?»

Avslutt deretter aktiviteten uten å gjøre en stor sak av det. Våre kommunikasjonstips har mer om hva du kan si.

Hva bør jeg unngå?

Noen naturlige reaksjoner pleier å gjøre ting verre.

• Å argumentere eller insistere. «Kom igjen, bare én til» eller «Du elsker dette» hjelper sjelden.
• Å quize eller korrigere. «Du vet hva dette er» eller «Nei, den der er feil» legger på press.
• Å ta det personlig. NIA minner pårørende om at det er sykdommen, ikke personen, som forårsaker disse endringene.
• Å presse eller haste. Alzheimer’s Association råder til ikke å heve stemmen, vise alarm, sette personen i et hjørne, klemme inn, holde fast, kritisere, ignorere eller krangle med personen, og til å unngå plutselige bevegelser utenfor deres synsfelt.
• Å bruke skyldfølelse. «Jeg satte alt dette opp for deg» gjør at dere begge får det verre.
• Å sette merkelapper. «Sta» eller «vanskelig» skjuler den virkelige grunnen og gjør den vanskeligere å løse.

Hvordan finner jeg ut hva som ligger bak gjentatte nei?

Før et enkelt notat i en uke eller to. NIA sier at å følge med på endringer i atferd kan hjelpe pårørende og helsepersonell å se et mønster og finne årsaken.

Skriv ned:

• tidspunktet på dagen;
• hva du tilbød, og hvordan du spurte;
• hva som skjedde rundt deg (støy, besøkende, TV);
• hvordan de sov, spiste og drakk, og når de sist var på toalettet;
• eventuelle nye medisiner eller nylig sykdom.

Mønstre dukker ofte opp raskt: nei som bare skjer etter kl. 16, bare med et bestemt spill, eller bare når TV-en er på. Family Caregiver Alliances veiledning om atferd ved demens sier det enkelt: vi kan ikke endre personen, men vi kan endre vår egen atferd og omgivelsene.

Når bør jeg snakke med lege om nei eller frustrasjon?

Snakk med lege når atferden endrer seg plutselig, raskt, eller sammen med tegn på sykdom. NIA sier at plutselige eller raskt svingende endringer i atferd, særlig hvis personen har hatt en infeksjon eller nylige medisinendringer, må tas opp med lege med en gang.

Kontakt personens lege raskt hvis du legger merke til:

• plutselig forvirring eller en stor endring i løpet av timer eller dager;
• tegn på smerte, som grimasing, å beskytte en kroppsdel, eller nye problemer med å bevege seg;
• feber eller andre tegn på infeksjon;
• nye eller endrede medisiner etterfulgt av en endring i atferd;
• tap av interesse for nesten alt, gråt eller tilbaketrekning som varer i mer enn et par uker;
• å nekte mat eller drikke.

Alzheimer’s Association anbefaler en grundig medisinsk sjekk for alle med atferdssymptomer, særlig når de kommer plutselig. Family Caregiver Alliance råder også til å sjekke med legen først, fordi atferdsproblemer kan ha en medisinsk årsak. Ikke start, stopp eller endre noen medisin uten å snakke med lege eller farmasøyt.

Hvis noen er i fare, eller det er tegn på en medisinsk nødsituasjon, ring 911. NIA foreslår å fortelle operatøren at personen har demens.

Er det greit å gjøre ingenting i det hele tatt?

Ja. Noen dager er den beste aktiviteten ingen aktivitet: å sitte sammen, holde hender, lytte til en favorittplate, eller se på fugler ute av vinduet. Det er ingen fiasko. Veiledningen vår om å spille sammen forklarer hvorfor det å stoppe tidlig, eller aldri starte, kan være det riktige valget.